Kampen om stillingsprosentene

En god del av våre medlemmer jobber deltid, midlertidig eller som tilkallingsvikar. I møte med arbeidsgiver hører vi ofte at de ansatte ønsker dette selv, og at det å jobbe på den måten gir mange valgmuligheter og stor fleksibilitet for arbeidstakeren. Når arbeidsgiver sier dette er det en fremstilling som kan hindre et konstruktivt arbeid med å få bukt med deltidskulturen som har begynt å bli mere utbredt. I tillegg, spesielt i de store byene, har jobbmarkedet begynt å bli vanskelig, og jobber uten krav til formell utdanning får veldig mange søkere. Dette betyr at de som nå ønsker å søke seg til heltidsstillinger har vanskelig med å få napp og da føles kanskje ikke den påståtte fleksibiliteten lenger som et faktum. 

Men først, hva er forskjellene på disse tre måtene å være ansatt på? 

Deltid er de som jobber i en stillingsbrøk under 100%. De har ofte en fast ansettelse og vil ikke/kan ikke ha en heltidsstilling, eventuelt så får de ikke tilbud om det. 

En midlertidig ansatt har en kontrakt som går ut på et bestemt tidspunkt. Ansettelsene kan vare i noen uker eller måneder, helt opp til 4 år. En som er ansatt midlertidig kan være vikar for noen eller tiltrådt ut i fra et behov som har oppstått. Man kan også være midlertidig deltidsansatt. 

I tillegg er noen ansatt som ekstrahjelp som skal tiltre ved behov som ikke kan planlegges for. Disse kalles ofte ringevikar eller tilkallingsvikar. Det er en stillingstype som kun skal benyttes ved ekstra behov, så hvis arbeidsgiver har et kontinuerlig behov for den ansatte skal den ansatte få en stillingsprosent som reflekterer hvor mye vedkommende jobber. Det er ikke lenger lov å ha fast ansatte i 0% stilling etter endringer som kom i Arbeidsmiljøloven i januar 2019. Samtidig er det fortsatt utbredt bruk av denne typen kontrakter der det egentlig er kontinuerlig behov for arbeidskraft. Personer som har denne typen stilling får ofte arbeidstiden sin planlagt kort tid i forveien.

Sunniva Sandnes er rekvisitør og var midlertidig ansatt i et år før hun fikk fast stilling i DNO&B
Foto: Marthe Haarstad

Så hvorfor er ikke dette bare en fleksibel og positiv løsning?

Alle som jobber er i ulike livssituasjoner, og noen ganger kan det å jobbe heltid rett og slett ikke passe med livet forøvrig. Men ettersom de fleste trenger en heltidslønn for å ha en god nok lønn å leve av, så vil deltidsansatte ofte være avhengig av ekstravakter og eventuelt at en fast heltidsstilling kommer på bordet etterhvert. Dette handler om økonomisk stabilitet og muligheten for å kunne senke skuldrene i jobben du har. 

En person som jobber midlertidig står i en helt annen posisjon opp mot arbeidsgiver enn en som har fast stilling. De gjør begge samme jobb, men den ene kan bli uten jobb etter en periode hvis arbeidsgiver ikke liker den personen. Det er så lett som å bare ikke forlenge kontrakten. Arbeidstaker er derfor i en helt annen maktrelasjon til arbeidsgiver enn det faste ansatte er. Selvfølgelig har også midlertidig ansatte vern, men følelsen av å være på prøve setter seg fort i slik jobbsituasjon.

Ekstrahjelper (tilkalling og ringevikarer) må ofte jakte etter vakter og får ikke en stabilitet i hverdagen sin. Situasjon kan være så vanskelig at de må vente på beskjed samme dag om det blir jobb eller ikke og hvor lang vakta blir. Dette kan minne om havnearbeiderne som sto i kø ved havna for å få vite om du var en av de heldige som fikk jobb den dagen. En forskjell er at nå sitter alle hjemme og venter, og problemet er da usynliggjort. 

Fagbevegelsen må organisere deltidsansatte. 

I møte med denne delen av arbeidslivet må vi som fagorganiserte spørre; hvorfor er dette farlig? Jo, for gjennom å ikke ha en økonomisk stabilitet blir arbeidstakere mer desperate etter vakter. De må jo få inn nok penger i måneden, og godtar da dårligere arbeidsforhold for å få dette til å skje. Disse dårligere arbeidsforholdene kan da bli praksis på arbeidsplassen. Dette kan igjen sette presedens for svekking av en hel haug med arbeidsrettigheter som fagbevegelsen har jobbet frem gjennom mange år. 

For å motvirke denne kulturen, og for å sørge for at alle arbeidstakere er en del av den faglige kampen må vi ta tak. Vi kan ikke stå og se på at det finnes et A-lag og et B-lag i arbeidslivet. Derfor må vi organisere alle på arbeidsplassen i alle typer ansettelsesforhold, vi må sørge for at de kjenner sine rettigheter, vi må vise arbeidsgiver at vi også bryr oss om de som ikke jobber heltid og vi må være klare for å kjempe frem deres kamper. Dette må vi gjøre både om det står om større og faste stillinger eller om det står om å bedre arbeidsrettigheter i den faktiske arbeidssituasjonen. Så kjære medtillitsvalgte: Ikke tro på arbeidsgivers fremstilling om fleksibilitet! Gå heller ut og prat med personene på din arbeidsplass som ikke jobber heltid om hvordan de egentlig har det. 

Og til alle som ikke har heltid og av den grunn ikke har organisert dere: Bli med, sammen er vi sterke! 

Elise Tunstrøm
Ungdomstillitsvalgt og deltidsansatt