Forskjellsfella

ARBEIDSLIV: NHO vil gjøre velferd til en trussel, og må ty til myter fordi de ikke har fakta som underbygger påstandene.

KRONIKK:
Asbjørn Wahl
Daglig leder i For velferdsstaten

NÅR NHO i dag samles til sin årskonferanse, er det blant annet for å dyrke sine myter om velferdsstaten. «Velferdsfellen» har de satt som tittel på årets konferanse. Går vi nærmere inn på hva de sikter til med denne betegnelsen, viser det seg at velferdsordninger som mange av oss ser på som noen av de beste kvalitetstegn på det norske samfunn, framstilles som en trussel, eller altså en felle, i NHOs virkelighetsbilde.

For å underbygge dette, trenger arbeidsgiverne myter, for de har lite å hente i eksisterende kunnskap om feltet. På flere områder trekker nemlig denne i motsatt retning av det NHO hevder.

LA OSS SE PÅ noen av disse mytene. I invitasjonen hevder arbeidsgiverorganisasjonen at sjenerøse trygder og gode lønninger skyver eller trekker mange ut av arbeidslivet. På grunnlag av denne udokumenterte påstanden spør de så retorisk: «Er det realistisk å minske andelen utenfor arbeidslivet uten å akseptere større forskjeller?» De uuttalte svarene er åpenbart at NHO mener at velferdsordningene er for gode og minstelønningene for høye.

Dette har NHO alltid ment, så det overrasker ikke. Det nye i år er at arbeidsgiverne prøver å innta posisjonen som talsmann for dem som «faller utenfor». De hevder indirekte at flere vil komme i arbeid hvis vi svekker trygdeordningene og reduserer minstelønningene, og dermed øker forskjellene i samfunnet.

INNEBYGD I disse formuleringene finner vi to viktige myter:

• Den første myten er at folk «velger» trygd framfor arbeid. NHO spiller med andre ord på den velkjente myten om at det er enkeltpersoners arbeidsmoral, og ikke arbeidslivet, det er noe galt med.

• Den andre myten er at det er for stor likhet i det norske samfunnet, og at større forskjeller vil fremme yrkesdeltakelsen.

Dersom vi bryr oss om å sjekke dataene som finnes på dette feltet, ser vi at i realiteten er det omvendt.

Det er særlig sykelønna, men også uføretrygden, som hevdes å være for høy — slik at folk «velger å bli uføretrygdet» eller «tar en tredagers». Dette er en grov fortegning av virkeligheten. Det er vanskelig å få uføretrygd i Norge, og betingelsene har vært strammet inn i flere omganger de siste par tiårene. Trygden innvilges etter strenge, medisiniske kriterier og er eventuelt «endestasjonen» etter en lang periode med arbeidsavklaringspenger, vurdering av restarbeidsevne, omskolerings- og rehabiliteringsforsøk. Dessuten er det svært lite attraktivt å leve av trygd.

NÅR DET GJELDER sykefraværet, så var det i 3. kvartal i år lavere enn tilsvarende tall ti år tidligere. Det egenmeldte korttidsfraværet har ligget stabilt på ca 1,3 – 1,5 prosent gjennom hele perioden etter at full lønn under sykdom ble innført i 1978. Dessuten er man ikke utenfor arbeidslivet fordi om man må være borte i korte perioder på grunn av sykdom. I en studie fra Frisch-senteret (november 2010) konkluderes det klart med at sykdom, ikke arbeidsmoral, avgjør hvor mye man bruker egenmelding. I studien hadde forskerne studert sykefraværet ved et stort norsk konsern som deltok i ordningen med Inkluderende arbeidsliv. Der man kan ta inntil åtte sammenhengende fraværsdager med egenmelding — totalt 24 dager i året. Konklusjonene var usedvanlig entydige:

• Svært få arbeidstakere tar seg fri mer enn tre dager i strekk med egenmelding.

• En stor andel har overhodet ikke egenmeldt sykefravær i løpet av et år.

• Så godt som ingen bruker hele kvoten på 24 dager i året.

• Egenmeldt fravær er ikke høyere på mandager/fredager enn ellers i uka.

• De som har egenmeldt fravær, kommer tilbake på jobb lenge før de må.

NHOS ANDRE MYTE, om at det er for stor likhet i det norske samfunnet, og at større forskjeller vil fremme yrkesdeltakelsen, savner enhver forankring i virkeligheten. Det finnes ingen som helst positiv sammenheng mellom store lønnsforskjeller og økt sysselsetting. Tvert i mot: Den statistiske sammenhengen som finnes, er omvendt. I land med små lønnsforskjeller er sysselsettingsraten (andelen av befolkningen i arbeid) jevnt over høyere enn i land med større lønnsforskjeller.

Alle EU-land med større lønnsforskjeller og høyere andel lavtlønte (working poor) enn Norge, har vesentlig høyere arbeidsløshet. Alle land med arbeidsløshet på norsk nivå, Nederland, Sveits og Østerrike, har lavere andel lavtlønte enn Norge (unntatt ministaten Luxemburg). Det er landene med de laveste minstelønninger og de svakeste velferdsordninger som har den høyeste ledigheten og den mest utbredte fattigdommen.

I kombinasjon med gode velferdsordninger bidrar høye minstelønninger til mer verdiskaping, lavere ledighet og mindre fattigdom. Man skal ha sterke ideologiske skyggelapper for å påstå det motsatte.

I DET HELE TATT er det bemerkelsesverdig med all denne sutringen over «utenforskapet» fra NHOs side. Til tross for et stadig mer krevende og til dels brutalt arbeidsliv, er nemlig Norge på verdenstoppen i yrkesdeltakelse. Kvinnekampen, med full barnehagedekning og gode velferdsordninger for barnefamilier, skal ha mye av æren for det, ettersom det har lagt grunnlaget for en av verdens høyeste kvinneandeler i arbeidslivet. Også for de eldste aldersgruppene (55-64 år) hadde Norge i 2009 en sysselsettingsrate langt over OECD-gjennomsnittet (henholdsvis 68,7 og 54,5 prosent), og den er økende.

DET FINNES en rekke viktige utfordringer for den norske velferdsstaten. Tiltakende sosial dumping og økende forskjeller og fattigdom (f.eks. 100 000 fattige barn i Norge, i følge FAFO) er noen av de viktigste. På arbeidsmarkedet er det dessuten store utfordringer med utstøting og økende press. Dersom NHO virkelig ønsker å bidra til å øke yrkesdeltakelsen ytterligere i Norge, kan de for eksempel legge ressurser inn på følgende tre områder:

1. 20.000 funksjonshemmede roper etter å komme ut i arbeidslivet, men får ikke jobb. De representerer en bred, allsidig og til dels høy kompetanse, men fordommer og manglende vilje til å legge til rette forholdene på arbeidsplassen utgjør viktige barrierer. Skaff dem jobb!

2. Titusener av særlig kvinner arbeider ufrivillig deltid. De vil enten ha full jobb eller i alle fall en utvidelse av jobben slik at de lettere kan forsørge seg selv og tjene opp rettigheter i velferdsstaten. Gjør noe med det!

3. Svært mange føler seg presset ut av arbeidslivet før de egentlig ønsker det på grunn av økt arbeidsintensitet, økende avmakt, liten innflytelse og kontroll over egen arbeidssituasjon, stress og utrygghet på grunn av jevnlige runder med anbud og konkurranseutsetting. Demp presset i arbeidslivet!

HELLER ENN Å fremme økende forskjeller og mer fattigdom, som vil bli resultatet av NHOs politikk, er det all grunn til å slå ring om gode velferdsordninger. Det er med andre ord ingen grunn til å gå i NHOs velferdsfelle.