Tanker fra ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Teater og Scene, Elise Tunstrøm.
I dag tidlig var jeg og flere andre fra Fagforbundet Teater og Scene på frokostmøte arrangert av LO på Internasjonalen i Oslo. Tema for møtet var «Plattformøkonomi – hvordan møter LO det nye arbeidslivet». Samtalen dreide seg mye rundt den pågående og viktige Foodorastreiken, men gikk også inn på hvordan vi som arbeider- og fagbevegelse skal møte det nye arbeidslivet.
Plattformsøkonomi er begrepet for en del av dette «nye» arbeidslivet. Plattformøkonomien baserer seg rundt apper eller nettsider, altså plattformer, som knytter konsumenter og tjenester sammen. Eksempler på dette er Foodora, Uber eller i vår bransje, Eventcrew som er en ny plattform for scenearbeidere. I disse eksemplene er selskapet som eier plattformen avhenging av at personer tar oppdrag for dem for at vi skal få det vi bestiller, altså mat eller reise eller scenerigging. Et annet eksempel er Airbnb hvor selve tjenesten, bolig, eies av personen på andre siden av appen. Plattformen tar som regel en prosentdel av transaksjonen som gebyr og tjener dermed penger på plattformen sin. Disse plattformene har kommet inn i livene våre, og vi bruker dem gjerne ettersom de ofte er brukervennlige og dekker behov vi har. Problemet er når disse plattformene blir til en mulighet for uregulert og uforutsigbart arbeid i et stadig vanskeligere arbeidsliv.
En av tingene som vi ser ofte i plattformøkonomien er at relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker blir endret til å være en relasjon mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Gjennom å kreve at arbeiderne ikke lenger skal være en arbeidstaker, men en selvstendig næringsdrivende som fakturerer selskapene mister arbeideren nesten alle rettigheter og står i en ubalansert maktrelasjon til oppdragsgiver. Dette kan vi også se sterke tendenser til utenfor plattformene, som i bemanningsbransjen, helsesektoren og i kulturfeltet hvor vi i mange år har sett arbeidsgiveres motvillighet til å ansette teknikkere. På den måten, som det også ble nevnt på dagens møte, så er ikke dette et nytt arbeidsliv, det er bare en omorganisering og redefinering av gamle maktrelasjoner i arbeids(«oppdrags»)givers favør.
En av de litt eldre plattformene som mener de selv er best i klassen er Foodora, men som det ble sagt i løpet av frokostmøte: Foodora er minst dårlige, i den dårligste klassen, på den dårligste skolen. Foodora til forskjell fra mange andre aktører i plattformøkonomien har faste ansatte. Men hvilke rettigheter de har er ikke Foodora og fagbevegelsen enige om. Når Fellesforbundet nå krever tariffavtale for de ansatte i Foodora har dette ikke overraskende resultert i streik, og selvfølgelig heier vi masse på dem.
I organiseringen av Foodora er det spennende å se og ta lærdom av hva som er utfordringene i å organisere i det prekære arbeidslivet. For det er kanskje det vi egentlig burde kalle det, ikke plattformøkonomi eller selvstendig næringsdrivende, men det prekære arbeidslivet. Med det prekære arbeidslivet menes arbeidere som ikke kan få sikkerhet eller forutsigbarhet gjennom jobben sin. Utfordringene med å organisere i det prekære arbeidslivet er mange.
Den første utfordringen er hvordan folk skal finne sammen for å organisere seg. Man jobber gjennom apper og ofte alene, så hvordan finne rom hvor man kan snakke og finne ut hvilke endringer man vil ha? Her finnes det kanskje ikke én enkel løsning, men et eksempel som kom frem under møtet i dag var hvordan de ansatte i Foodora begynte å organisere seg. Ettersom flere i Foodora hadde en felles interesse for sykling, begynte de med å gjøre noe sosialt og felles utenfor jobben, en sykkelforening. Her kunne de i tillegg til å snakke om deres felles interesse for sykling også snakke om utfordringer ved å være ansatt i Foodora. Samtidig drev Fellesforbundet (da Norsk Transportarbeiderforbund) med oppsøkende virksomhet og verving.
Den neste utfordringen som kom opp er hvordan streike når du ikke har en fast geografisk arbeidsplass. Måten Foodorastreiken har løst dette på, er ved å hver dag stå på Youngstorget for å dele ut kaffe og vafler. Slik kommer de i prat med forbipasserende og vekker oppmerksomhet rundt kravet om tariffavtale. De har også arrangert Critical Mass – en syklende demonstrasjon rundt i byen.
På et større plan utfordres arbeidstakerdefinisjonen i Arbeidsmiljøloven. Vi ser at arbeidsgivere omfortolker begrepet slik at flere faller utenfor arbeidsmiljølovens vernebestemmelser og blir oppdragstakere i stedet. Dette selv om de befinner seg i akkurat samme, om ikke vanskeligere, maktubalanse som i arbeidsgiver/arbeidstakerrelasjonen.
Et problem her, som også gjelder de som er i midlertidig stillinger eller tilkallingsvikariater, er at det kan straffe seg å være organisert. Plutselig får du ikke nye vakter og du mister i praksis jobben din. Dette er selvfølgelig ren fagforeningsknusing, men i en så skjev maktrelasjon, hvor fagforeningene ikke finnes, så blir det vanskelig å gjøre noe med.
Derfor er det viktig at fagforeningene kommer seg på banen: La oss holde informasjonsmøter om rettigheter, tilrettelegge LO-systemet for å bekjempe det prekære arbeidslivet, gå i streik, være solidariske og vise den styrken vi har som en samlet arbeiderbevegelse. God kamp!